Har du sendt private bilder til andre ved et uhell før?

Med mobiltelefonen lett tilgjengelig tar vi bilder hele tiden. Og om dere er som meg, blir bildene sjeldent ryddet opp i. Men hva gjør du om du, ved et uhell, sender bilder til en du egentlig ikke kjenner så godt? Hva om du sender et bilde som absolutt er privat? Hva gjør du da?

Med tusenvis av bilder på mobilene våre er det nok av bilder som kan komme på avveie. Men hva gjør du dersom du ender opp med å dele et bilde du absolutt ikke vil at noen skal se? Hva gjør du dersom du ender opp med å dele et privat bilde med noen du kjenner? Hva om du deler det med en du ikke kjenner? Hva er verst? Kanskje du er heldig og deler det med noen du sjeldent ser, eller noen som du antakeligvis ikke kommer til å møte på flere år. Kanskje det ikke er så ille da.

For flere år siden tok jeg bilder av Lydia som ikke var ment for andre enn henne og meg. Bilder som ikke måtte havne i andres hender. Bilder som var private og som viste sider av Lydia ingen andre visste om. Disse bildene var lagret på min mobiltelefon og de var tatt på en tid hvor jeg verken var aktiv på facebook eller instagram. Ikke hadde jeg snapchat heller. De var tatt på en tid hvor vi stort sett delte bilder via mms fra mobiltelefon til mobiltelefon. For de av dere som er så unge at dere ikke aner hva jeg snakker om, skal jeg forsøke å forklare nærmere. Dersom jeg sendte en mms, sendte jeg det fra mitt telefonnummer til en annen persons telefonnummer. Altså var både senders og mottakers navn kjent. Oppløsningen på bildene var ikka all verden, men den var høy nok til at bildene var tydelige og store nok for mobiltelefonskjermer.

En dag da jeg var på jobb som lærer ved Kolvikbakken ungdomsskole skulle jeg sjekke hva klokka var. Til min store forferdelse hadde jeg lommesendt noe til noen, ved et uhell. Omtrent som når en lommeringer folk uten å vite det. Jeg hadde sendt et bilde, og det var såvidt jeg turte å se hva slags bilde jeg hadde sendt. Da jeg åpnet bildemeldingen og fikk se et svært så utleverende bilde av kjæresten min Lydia, visste jeg virkelig ikke hvordan jeg kunne komme meg ut av situasjonen uten noen solide riper i lakken. Jeg hadde sendt et bilde jeg ABSOLUTT ikke burde sende. Og til noen jeg absolutt ikke burde sende private meldinger til. Nemlig moren til en gutt jeg var kontaktlærer til. Og jeg hadde sendt det samme bildet TO ganger, som om jeg virkelig ønsket å dele bildet med denne moren. Jeg kunne virkelig ikke gjøre annet enn å kontakte moren for å forsøke å forklare hva som hadde skjedd. Jeg var virkelig flau!

Bildet jeg sendte, to ganger, til en mor i klassen min. Bildet som jeg så absolutt ikke ville at andre skulle se av Lydia. Og dette er HELT sant! Det Bilde ligger nedenfor. 

 

Men før jeg deler det med deg. Kan du gjøre meg en tjeneste? Sjekk ut siden til Shetlandsblindheim på facebook. Og tips en venn eller to om bloggen min. 

:)

:)

Wait for it...

:O 

:O

Bildet av kona mi, som jeg lommesendte til ei mor i klassen var IKKE dette...

 

 

Men dette...

 

 

 

 

 

Flere av dere har allerede sett bildet på min instagramkonto. Dersom du ikke følger meg på instagram kan du gjøre det her

Facebook: ShetlandsBlindheim

Instagram: Blindoy83

Vis MOT, våg å gi av deg selv! Del om du er enig!

 

Slik skal barnet ditt ha det på skolen!

Jeg vil ha flere voksne i skolen. Flere voksne! De trenger ikke mastergrad, bare de har tid! Tid til å bygge trygge og utviklende arenaer hvor hver enkelt elev føler seg ivaretatt! Elever og voksne trenger trygge og forutsigbare arenaer om de skal utvikle seg. Selvsagt! Del hvis du er enig!

Bildet er tatt av en tidligere elev av meg. Vi var en gjeng på fisketur på berga nedenfor Borgund kirke i Ålesund. Good times!

 

Når en arbeider som lærer må en være glad i folk. En må ønske å få fram det beste i elevene og velge gode strategier for å få dette til. Og når jeg sier at en må ønske å få fram det beste i elevene, snakker jeg ikke bare om fag. Da snakker jeg også om å velge strategier som gjør at alle elevene også videreutvikler sosiale ferdigheter. Og spør du meg, så mener jeg at de sosiale ferdighetene er langt viktigere enn de faglige. Det er de sosiale ferdighetene som bygger solide og utviklende klassemiljø.

Elever og voksne trenger trygge og forutsigbare arenaer på skolen. Arenaer hvor vi kan gi av oss selv, og vite at vi blir tatt på alvor. Arenaer hvor vi kan våge selv om vi risikerer å feile, fordi vi vet at alle andre gjør det samme. Arenaer hvor vi vet at klassekameratene hjelper, dersom noen trenger det. At ingen er ensom, når alle andre er sammen. At vi smiler til hverandre og ikke bare til utvalgte. At vi får snakke, om vi har noe på hjertet. At vi får trøst om noe er tungt å bære på. At vi blir sett, hver eneste dag, mange ganger. Ikke bare sett med blikk, men sett med hjertet.

Dersom vi ønsker å skape trygge og utviklende arenaer på skolen, må vi forstå at det er en stor oppgave. Det er en svært krevende øvelse, hvor noen strategier kan gjenbrukes, mens andre må midlertidig tilsidesettes. Kanskje noen strategier er ubrukelige også. Vi må bevisst og med plan, gjøre valg som får konsekvenser for enkeltelever hver eneste dag. Og vi må forstå hva slags konsekvenser valgene våre kan føre til. Det sitter 25 til 30 elever i klasserommet mitt. Alle med forskjellige faglige og sosiale ferdigheter. Alle de skal kjenne at de går i en bra klasse. Alle de skal kjenne at de er gode nok. Alle de skal få oppleve mestring. Alle de skal få bli kjent med sine klassekamerater. De skal få gå i verdens beste klasse! På verdens beste skole!

Vi trenger trygge, tydelige og reflekterte voksne, som med overskudd tar fatt på en svært spennende og utrolig utfordrende oppgave. Vi trenger gode forbilder som viser gode holdninger med hjertet for hver enkelt i tillegg til felleskapet. Og med voksne, mener jeg selvsagt foreldrene, lærere, miljøterapeuter, miljøarbeidere, barne- og ungdomsarbeidere, assistenter, vernepleiere, helsepersonell, rådgivere, sosiallærere, rektorer, viserektorer, avdelingsledere og så videre. Alle voksne som er sammen med elevene!  Og de viktigste valgene vi tar, hver eneste dag, er å velge aktivt å utvikle relasjonene våre til ungdommene. Vi skal vise alle våre ungdommer at de verdsettes for den de er, uavhengig av faglige og sosiale ferdigheter. At vi er interessert i livene deres, også det utenfor skolen. At vi bryr oss om de. På ekte. For skal vi skape en trygg og utviklende hverdag for alle elevene på skolen, gjør vi det sammen.

Jeg vet at mye av det jeg har skrevet til nå kan virke som selvfølgeligheter for deg som leser dette. Kanskje leser du og opplever at du egentlig ikke hadde utbytte av noe av det. Kanskje ser du på det som tankespinn og kladd. Kanskje skurrer noe av det. Hvor er konklusjonen? Hvilke forventninger hadde du da du leste overskriften? Trodde du virkelig jeg hadde svaret? Jeg har ingen fasit, men kanskje vi kan snakke om det en gang? Jeg har sikkert mye å lære av deg! Akkurat nå kan jeg si deg det jeg skreiv ovenfor, og samtidig litt mer tankespinn nedenfor her. Kanskje det er nok.

 

 

«Hun du sier lager så mye styr i klassen din, hun som ikke gjør noe som helst. Hun er den eneste som har spurt meg hvordan jeg egentlig har det. Sånn siden jeg ser litt lei meg ut.»

«Han gutten som kommer for seint til timen altfor ofte. Han har det skikkelig kjipt.»

«Han som springer rundt og herjer i klasserommet. Han er dritforelska!»

«Hun som ikke vil ha muntlig presentasjon i faget ditt. Noen av de andre jentene, de som sitter fremst og skal se at hun blottlegger seg fullstendig. De er virkelig ikke grei mot henne.»

«Jeg vil ha flere voksne i skolen. Flere voksne! De trenger ikke mastergrad, bare de har tid! Tid til å bygge trygge og utviklende arenaer hvor hver enkelt elev føler seg ivaretatt!»

«Det spiller ingen rolle hvor stort og varmt hjertet ditt er. Eller hvor hardt lærerhjertet ditt banker for den ene eleven. Dersom tida ikke strekker til»

 

Vis MOT, Mot til å bry deg, Mot til å leve og Mot til å ta egne valg! Velg å være god og snill mot andre!

Ei stjerne som deg...

Du vet når sangen bare treffer, og passer alt du har erfart...

Du vet når sangen bare treffer, og passer alt du har erfart? Og sangen dukker opp på et tidspunkt hvor den spiller på hele ditt følelsesregister? 

Vi har valgt å dele litt av det vanskelige vi har vært gjennom de siste månedene. Både arbeidskolleger og venner og bekjente har fått den informasjonen vi mener de bør ha. Hvor mye vi velger å dele i sosiale medier er vi ikke sikre på ennå, men om det kan hjelpe eller motivere andre, kan det hende vi deler mer. Likevel mener jeg at de innleggene jeg har skrevet, kan ha verdi selv om leseren ikke har full kontroll på hvordan vi har det i familien. Jeg mener at innleggene kan fungere uten at dere vet alt. 

Jeg kan ikke helt forstå hvordan teksten "Håpet sitt i skuggen" blei til, nå like før nyttårsaften. Jeg skreiv den med utgangspunkt i egne følelser og opplevelser i månedene før jul. Likevel mener jeg teksten kan treffe og gjelde andre også, andre som har hatt sine kamper og vanskelige opplevelser. 

Like før jul blei jeg tipsa om Trygve Skaug. Jeg leste litt om han for å se hva slags erfaringer og opplevelser han hadde som kunne gi energi og motivasjon for hans tekstproduksjon. Kanskje var det Skaug sine tekster som gjorde at jeg selv turte å skrive? Han inspirerte og motiverte i alle fall. Da jeg begynte å lytte til tekstene hans var det spesielt én som traff meg knallhardt. Både i magen og i hjertet. Den er hva vi opplever nå. Den er hva vi føler og den er hva vi håper. For den gav også håp! Lyset vinn alltid!

Ei stjerne som deg - Trygve Skaug Lenke til sangen i Spotify. 

 

Vis MOT, Mot til å bry deg, Mot til å leve og Mot til å ta egne valg. Velg å være et lyspunkt i andres liv! 

 

Helsepersonell, takk!

Det skrives mye om Ålesund sykehus i ulike medier for tida. Det koster å drive sykehus. Vil vi kutte til beinet, og litt til?

Det arbeides med et innlegg om alle de fantastiske menneskene vi har møtt de siste månedene, helsepersonell som utgjør en uvurderlig forskjell. Innlegget er ikke klart ennå, men i dag leste jeg en sak i Sunnmørsposten som engasjerer. 

Vi ønsker å bli tatt godt vare på av et omsorgsfullt og kompetent helsepersonell. Helsepersonell som har tid til å gi oss det vi trenger for å bli friske. Tid til å få oss til å føle oss ivaretatt. Tid til å lære av hverandre. Tid til å bearbeide vanskelige situasjoner og vokse på de som kolleger. Tid til å bygge gode relasjoner seg imellom. Tid til så mye mer. 

Hjertet og ønsket om å hjelpe kan være så stort det bare vil, men om tida ikke strekker til? Ja, da er det for få personer på jobb. Da kan en ikke kutte videre, og videre, og videre.

Jeg beundrer alt helsepersonell og den innsatsen de legger ned for å holde Norge på beina.

Lenke til artikkelen i Sunnmørsposten her

Samlivsekspert er jeg ikke, men humor piffer opp det meste

Det er så sinnsykt deilig å le! Spesielt godt er det når en kan gjøre det sammen med andre. Kona mi får meg til å le😊

I presentasjon av bloggen min hevder jeg at den inneholder både humor og alvor. Det har jeg tenkt til å sørge for gjelder videre. Jeg elsker tull og tøys. Det gjør kona mi også. Og spesielt selvhøytidelige er vi ikke. Derfor kommer vi til å dele litt av våre beste øyeblikk på Instagram, på bloggen framover. Håper det faller i smak.

Tips gjerne andre om bloggen min😁💪♥️

I dette innlegget presenterer jeg kona mi, Lydia. Ta en titt nedenfor... 

Lydia

 

Flybensin - I bunn og grunn positiv energi mellom mennesker

Ingenting er mer verdifullt enn de positive følelsene mennesker skaper i hverandre.

For et par uker siden vurderte jeg å ta bort bloggen min. Det finnes nok blogger som ligger brakk der ute, og jeg klarte ikke se for meg at jeg skulle kunne skrive noe mer. Det siste jeg gjorde på bloggen var å legge ut to innlegg jeg skreiv da kroppen var full av følelser og hodet gikk i spinn. Det jeg skreiv da, er noe jeg er stolt over. Ikke fordi jeg mener det er spesielt bra skrevet, men fordi det setter i gang en hel del tanker. Både vanskelige og gode.

 

Det har vært tøft å være pappa de siste månedene. Gutten min har fått synet sitt kraftig redusert og vi vet ikke hvordan det vil gå videre. Likevel brenner håpet sterkt. Og diktet jeg skreiv til sønnen min, forsøkte å fortelle nettopp det. I diktet «Lyset vinn alltid», gir lyset håp. Et håp om å finne en vei gjennom det vanskelige, uavhengig av hvor vanskelig den kan være. Lyset vinn alltid! Les diktet her.

I går var jeg på Godøy skule, sammen med kollegaen min Kay Amund. Hver torsdag arbeider vi med holdningsskapende arbeid på kommunens to ungdomsskoler. En fantastisk jobb, som MOT-coach i en organisasjon som dyrker mennesker (Les mer om MOT her). I åttende klasse, med ordføreren tilstede, snakket vi om «den usynlige ryggsekken». Med god hjelp av en sterk og modig ungdom fortalte jeg at alle går rundt med en usynlig ryggsekk. En ryggsekk som kan inneholde mye vondt og vanskelig. Ryggsekken kan vi ikke ta av oss. Den må vi bære selv. Likevel kan sekken bli lettere å bære dersom vi har gode mennesker rundt oss. De kan nemlig gi oss flybensin, energi som driver en tenkt propell, og som derfor hjelper oss med å løfte ryggsekken vår.  Flybensin er i bunn og grunn all positiv energi du gir et annet menneske, og du gir det ved å bry deg.

Da jeg kom på jobb i dag, lå det en konvolutt på pulten min. På konvoluttens bakside sto det at konvolutten var fra Galtworts skole av magi og fantasi. Jeg visste med en gang hva konvolutten inneholdt og hvem avsender var. Ei jente i åttendeklasse. I storefri fant jeg eleven og ga henne en varm og god klem. Samtidig sa jeg at det hun hadde gjort var det fineste noen elev noen gang har gjort for meg. Jeg gledet meg stort til å levere konvolutten til sønnen min. Denne jenta gav meg en solid dose flybensin, mer enn nok til at jeg kunne dele på den med hele familien min da jeg kom hjem.

Da jeg reiste hjem fra jobb i dag hadde jeg en nydelig følelse. Ikke bare skulle jeg til svigermor for å spise hjemmelagde kjøttkaker, jeg skulle glede Syver med noe som en ungdom hadde laget for å gjøre han glad. Og glad, det blei han. Han lyste opp og han hadde fått noe han virkelig trengte. Han hadde nemlig fått seg en ekte tryllestav!

Vis MOT, Mot til å Bry deg, Mot til å Leve, Mot til å ta egne valg!

 

nor

nor

Håpet sit i skuggen

Alt kan sjå mørkt ut når sorg og tvil samarbeider. Likevel har eg tru på at ein må leite etter håp i alle situasjonar. Gjer ein det, kjem håpet, tidsnok.

 

Håpet sit i skuggen

 

Ei sjuk familie stoppar opp, framfor ein liten by.

Dei er på leit og trenger sårt, å finne mat og ly.

Ei mor, ein far med jenta si, med alt dei eig på rygg.

Dei gjeng med ljoset i ei lykt, og trua gjer dei trygg

 

Når byen som dei vandrar mot, skin opp og viser seg,

då samlar dei si rest av kraft, og jenta viser veg.

Tvil og sorg har vore sterk, men dei har fått eit råd.

Det ga dei kraft og dreiv dei fram, lik som ein heltedåd.

 

På torget, lett tilgjengeleg, står ein flokk med folk bak disk.

Dei tilbyr posar fylt med håp, og lovar du blir frisk.

Dei sel alt det som folket treng, for rike blir dei då.

Seier kva som helst for dine pengar, sjølv at blinde folk skal sjå.

 

I eit hjørne, borti mørkret, sit ein tiggar på eit pledd

med blikket festa på eit skilt, ein kan sjå at han er redd.

På skiltet står det klart i tekst at tiggarar skal vekk,

Likevel så sit han der, held godt tak rundt ein sekk.

 

Den litle jenta ser på han og auga får kontakt.

Ho gir eit smil som seier alt, som ord ei kan få sagt.

Då smiler mannen vennleg, og gir i frå sin sekk,

og det han gir kan alle få, ved å sjå, ikkje vende seg vekk

 

Medan menneska må kjempe, for å kjøpe det dei treng,

ligg jenta med familien sin, i ly, trygg i ei seng.

Jenta ligg og undrar seg, eig dei inga skam?

Blind for andre enn seg sjølv, så såg dei ikkje ham?

 

Eit barneauge har eit blikk, fritt for mistru og tvil,

Og jenta såg at tiggaren, han trengde håp og smil.

Det la til rette for eit val, håp i synergi

ho fann ut at håp avlar håp, for du får det ved å gi!

Øyvind Blindheim

 

Innlegget nedenfor var vel egentlig starten på å kunne tørre å legge ut dikt og refleksjoner. Les det gjerne: 

Når familien kjenner seg litt nedfor, er det godt å møte på positive mennesker!

 

Lyset vinn alltid

Refleksjonar kring livet og vegen det tar frå start til slutt. Diktet skreiv eg til sonen min, Syver Blindheim.

Lyset vinn alltid 

 

Når høgtid kjem og alle stjerner skin, bak ein grå og plutseleg vegg av skyer.

Og du helst skulle visst om livet vinn, når lyset du veit er der,

blir svekka på vegen gjennom sludd og tunge byger.

 

Når alt, som før, låg klart og langt der framme, falmar hen og viskast sakte bort.

Da merkar vi at vi vil vere heime, men livet det skal levast,

vi må gå saman, berre ikkje altfor fort.

 

Vi veit det er der, lyset alle vil sjå, vi må berre leite litt annleis frå no.

Og vi veit at liv kan vere tøft å leve, når vegen brått blir lengre,

om så den blir borte, skal vi klare å gå

 

Rytmane i song og dikt, kan slite, knote og falle, rim blir borte, meininga forsvinn

Brått blir livet slik for oss alle, men tøffe liv er levd før oss,

og dette veit vi, at lyset alltid vinn.

 

Vi leier kvarandre i hjartet, hånd og blikk,

motet er der, håpet er der óg.

Stjerna brenn, var beskjeden som vi fekk, tida har vi, vi veit vi finn ho,

stjerna vi ein gong såg.

 

 

Når møtet med et annet menneske forandrer deg!

Tenk å få arbeide med mennesker og oppleve deres utvikling. Tenk å få være med på å legge til rette for at samfunnet vårt hele tiden får påfyll av ungdommer med ulike typer ferdigheter. Og tenk hvor mye bra som skjer i møte mellom mennesker. Vær et forbilde! Vær en positiv opplevelse og et positivt møte i andres liv!

Noe av det som motiverer meg mest av alt i mitt yrke som lærer er å få se menneskelig utvikling fra barn til ung voksen. Og den utviklingen som enkeltelever har igjennom tre år på ungdomsskolen er til tider helt fenomenal. Da tenker jeg ikke først og fremst på faglig utvikling, men også den sosial utvikling som mange av de har. Videreutvikling av sosiale ferdigheter er noe av det jeg mener er aller mest spennende å få følge med på i jobben min som lærer. At elever opplever økt mestring i samspillet med andre elever og voksne, når dette før har vært utfordrende. At elever opplever at de lettere kan gjøre seg forstått, enten grunnet valg av strategi eller egen språklig utvikling. At elever opplever at de kan løse uoverensstemmelser med andre lettere og at de oftere kan gjøre dette uten hjelp. At elever opplever at de lettere kan leke eller være i annen aktivitet med andre, og kanskje ikke lenger trenger å være alene. At elever opplever at det blir lettere å i det hele tatt være ungdom. Jeg kunne nevnt mye annet spennende her, men tenker det holder for denne gang.

Tenk å få arbeide med mennesker og oppleve deres utvikling. Tenk å få være med på å legge til rette for at samfunnet vårt hele tiden får påfyll av ungdommer med ulike typer ferdigheter. At samfunnet vårt får påfyll av ungdommer som med sine sosiale og faglige ferdigheter, som skal være med på å prege vår samfunnsutvikling, ved å bruke og videreutvikle disse ferdighetene i samspill med andre. Jeg har en fantastisk jobb og sammen med andre ansatte i barnehage og skole utdanner jeg fremtiden.

Av og til må jeg minne meg selv på at jeg har verdens beste jobb. Jeg får være med på alt det jeg nevnte ovenfor, og oppleve at fantastiske ting skjer oss mennesker imellom. For i møte med mennesker kan alt skje. Møter mellom mennesker kan endre folks liv. Et møte mellom mennesker kan endre hvordan en selv fortsetter sitt eget liv, hvordan andre fortsetter sitt, eller kanskje hvordan alle berørte fortsetter sine. Endringene kan være store eller små. Kanskje endres oppfatninger av situasjoner som er opplevd, enten nylig eller langt tilbake i tid. Kanskje endrer møtene hva vi tenker om oss selv eller andre, enten hva gjelder selvtillit eller selvbilde. Kanskje endrer møtene ens eget følelsesliv, og livet blir litt lettere å leve.

Jeg har opplevd flere slike møter. Møter med andre som jeg vet har endret meg. Noen av møtene kunne jeg skrevet om innleggene mine om forbilder, for jeg forsøker å ta vare på dem og være bevisst hvilken betydning de har for meg. Det oppfordrer jeg andre til å gjøre også. Mange av møtene som har hatt stor betydning for meg som menneske, har skjedd i jobbsammenheng. I arbeidet mitt i omsorgsbolig og som besøkshjem, møtte jeg mange gode mennesker, i både personal og beboerne selv. De har nok vært med på å prege måten jeg er i møte med andre mennesker. Og i arbeidet mitt som lærer har jeg møtt mange som har inspirert meg og motivert meg til å tenke annerledes eller gjøre noe annerledes. Kolleger, foreldre og elever.

I et tidligere innlegg skreiv jeg om tro, håp og kjærlighet og tankene mine om deres rolle i sykdom og sorg. Der skriver jeg også om hvordan medmennesker, gjennom bønn, tanker, handling og mer, betingelsesløst stilte opp for meg og min familie da pappa var syk. Og i noen av de møtene, møtene mellom mennesker i sorg og fortvilelse og menneskene rundt som vil gjøre alt for å hjelpe, kan tro og håp plutselig tennes. Kjærligheten en viser hverandre når livet byr på utfordringer en ikke tror en kan mestre, gjør brått alt litt lettere å bære. Plutselig kan en øyne en vei ut av det vanskelige, om enn for en liten stund. Et slikt møte hadde jeg i går, et helt tilfeldig og uventet møte som gjorde at dagen i dag kjennes som et vendepunkt.

Dagen i går var nemlig spesielt vanskelig for meg og nær familie. Sønnen min har utviklet en synsvanske som vi ennå ikke har funnet ut av. En vanske som potensielt forandrer livene våre. Og etter å ha møtt fantastiske mennesker på hjelpemiddelsentralens kontor på Flisnes, dro vi på Moa for å spise lunsj på Moa Lets Eat. Der møtte vi en venn av familien, en kamerat av pappa. Da valgte jeg å fortelle at Syver ser litt dårlig for tiden og at vi hadde vært på hjelpemiddelsentralen for å få hjelp. Da kunne denne mannen fortelle at han var innlagt på sykehus som barn. Han var blitt blind på et øye og hadde vært innlagt på sykehus i mange måneder. Like før alvorlige kirurgiske inngrep skulle finne sted, viste det seg at en lege hadde fått kjennskap til en spesiell salve ifra Amerika. En salve han ville prøve på den lille guttens øye. Etter tre dager med salve, fikk guttungen synet tilbake. Noen vil kanskje kalle det et mirakel, men legevitenskapen er fantastisk. Det har skjedd så mange medisinske fremskritt gjennom historien, og hvem vet, kanskje får vi nyte godt av dette vi også.

Tør å dele historier om sorg og vanskelige perioder i livet! Tør å snakke om det vanskelige med hverandre! For kanskje, i et møte med en eller annen, vil du oppleve å finne håp. Og kanskje, uten at du vet det, vil den du snakker med oppleve det samme.

Innlegget «Tro, håp og kjærlighet kan du lese her.

Det er lenge mellom hvert innlegg nå. Det er vanskelig å skrive om dagen ettersom motivasjonen for det ikke er der. Håper likevel at jeg kan få skrevet litt nå og da, og at jeg skriver noe du kan kjenne deg igjen i.

Vis mot, Mot til å bry deg, Mot til å leve og Mot til å ta egne valg. Velg å være en positiv opplevelse eller et positivt møte i andres liv.

 

 

Når unger lurer på hvorfor de voksne oppfører seg som de gjør på fotballkamp

Vi voksne må være gode forbilder for ungene våre. På fotballkampen mellom Aafk og Nest Sotra i dag, fikk jeg en kraftig påminnelse om hvor viktig det er. Det er nok ikke alltid like lett, når følelsene sprenger på gjennom supporterdrakta, og hodet koker over av frustrasjon over deler av spillet på bana. Men la oss i alle fall forsøke å begrense oss bitte litt, når småungene sitter rundt oss med trillrunde øyne og ørene på stilk.

Bilder er dessverre ikke fra dagens kamp. 

I dag var familien på fotballkamp på Color Line Stadion for å se Aafk slå Nest Sotra. Kona mi, jeg, jenta mi på snart seks og gutten min på snart syv, tok turen selv om det var fryktelig kaldt ute. Med flere lag ull, pledd og varme votter, heiet vi godt og håpte på mange mål. Vi er ganske ofte på fotballkamp. Fotball, popcorn, brus og kaffi er en kjekk kombinasjon. Popcorn er spesielt populært, i alle fall dersom fotballkampen begynner å bli litt kjedelig. Da er popcorn redningen.

Det hele var en positiv opplevelse og vi håper sterkt at Aafk klarer å rykke opp til Tippeligaen. Selv om mye av spillet i dag, kanskje ikke var på tippeliganivå. Publikum var engasjerte og de argeste supporterne var brukbart gira gjennom hele kampen. Selv når Aafk gjorde feil og mistet ballen, fortsatte de beste supporterne og synge sine fengende kamprop. Tommel opp og kudos til Stormen og de andre supporterne som vrengte stemmebåndene sine i dag!

Like bak guttungen min satt det en eldre mann. En mann som helt sikkert anser seg som en stor Aafk-fan. Han var ikke stille et sekund og hadde sterke og bastante meninger om alt som skjedde utpå matta. Guttungen min snudde seg noen ganger og jeg hadde vel et håp om at litt øyekontakt med en seksåring skulle gjøre at den høylytte karen valgte bort de styggeste glosene sine. Øyekontakten med seksåringen min blei dessverre ikke påminning god nok. Med folkeskikken forlagt hjemme, fortsatte mannen å utbasunere uten filter, med kona si som humrende kommentator. Mannen som satt med knærne sine femten centimeter fra guttungen sitt hode. 

Heldigvis hadde både jeg og guttungen mot nok til å si ifra et par ganger. Da mannen begynte å nevne spillere ved navn og samtidig kalle de både tosker og det som verre er, snudde Syver seg og sa høyt- Det der var ikke fint å si! Deretter gjentok Syver det hele en gang til mens han så opp på meg og sa, er du ikke enig, pappa? Jeg sa meg enig og gjentok det guttungen hadde sagt. Da blei det stille en liten stund. Gjett om jeg var stolt! 

Litt ut i andre omgang var mannen bak oss godt igang igjen med glosene sine. Da han ved et par anledninger ropte ekstra høyt, snudde Syver seg og sa, de hører deg ikke, altså. De kan ikke høre deg der nede. Nydelig, tenkte jeg! Helt nydelig!

Jeg forstår at kjærligheten til fotball og laget ditt henter fram mange følelser i deg. Og at det fort kan glippe ut et par ukvemsord når frustrasjonen bobler over. Men vær så snill, gjør et bitte lite forsøk på å begrense språkbruken din når Aafk inviterer familien på fotballkamp. Unger tåler mye, og jeg mener ikke at vi skal skjerme de fra alt, dette innlegget er på ingen måte ment slik. Likevel mener jeg at om du er en virkelig supporter, en som ønsker at laget ditt skal lykkes og at spillerne skal spille gode fotballkamper. Ja, da kan det være greit at det du hiver ut av deg er farget av akkurat det ønske. 

Heia, Aafk! Heia Ålesund! Heia alle ekte supportere!

 

#MOT #Aafk 

Teambuilding med Kollagjengen på Klippfiskakademiet

I kveld prøver vi noe helt nytt sammen, gjengen fra Kolvikbakken ungdomsskole. Vi lager rett og slett vårt eget festmåltid i nydelige lokaler på Atlanterhavsparken i Ålesund.

Kokken Mali og jeg blei et godt team. Butterdeig til kveldens variant av den kjente Beef Wellington. Vi har ikke fått noe annet enn skryt! Legger ved noen bilder, men mangler samtykke fra alle 30, og derfor blir det fokus på råvarene. Mali stiller heldigvis opp!

Det lukter altså så sinnsykt godt her! Klippfisk, ølsaus, potetstappe, grønnsaker og spekepølse! 

Er mine blogginnlegg verdt å lese?

I en skog av blogginnlegg som skrives daglig, ønsker jeg sterkt at noen av mine innlegg om forbilder, inspirasjon, sorg og glede, skal bryte seg frem og nå fram til lesere. Ikke fordi jeg mener at mine innlegg er mer verdt enn andres, men fordi jeg gjør et ærlig forsøk på å skrive innlegg som kan treffe hvem som helst. Et forsøk på å skrive innlegg som skiller seg ut fra mange av de mest leste innleggene i bloggverdenen.

 

I går kveld, etter at ungene hadde lagt seg, skreiv jeg innlegget om tro, håp og kjærlighet. Et innlegg jeg ønsket at hvem som helst skulle kunne lese og føle at de kunne identifisere seg med innholdet. Det er ikke lett, og jeg er usikker på om jeg fikk det til. Etter mange forsøk ble innlegget slik det ble, og jeg valgte å anse det som godt nok og jeg publiserte det. Jeg vet at det ikke var et gunstig tidspunkt for publisering. Det var seint på kvelden og mange hadde sikkert lagt seg. Likevel publiserte jeg det, kanskje mest fordi jeg kjenner at blogginnleggene hvor jeg bruker følelsene mine, er ferskvare. Det må ut når det er klart, uavhengig av når på døgnet. Slik har i alle fall jeg opplevd det.

I et intervju i Nytt i uka, denne uka, sa jeg at jeg ikke er så opptatt av antall lesere. Det stemmer for mange av mine innlegg, men ikke innleggene hvor jeg skriver om forbilder. De innleggene vil jeg at så mange som mulig skal lese. Derfor er jeg utrolig takknemlig for alle som liker og deler innleggene mine på facebook. Det gjør at jeg kan nå flere mennesker. Samtidig har jeg brukt facebook sin egen annonseringstjeneste på noen av de innleggene. Dette er i utgangspunktet mye dyrere enn det er verdt, men det har gitt meg mulighet til å nå flere med tekstene mine. 

Kanskje mener du at noen av innleggene mine er verdt å lese. Kanskje mener du at bloggen min kan være verdt å lese for andre. Kanskje du mener at det er verdt å støtte en mannlig blogger i et blogghav preget av kvinnelige bloggere. Kanskje du lar deg underholde av noen av innleggene mine. Kanskje noe av det jeg har skrevet rører deg. Kanskje det kan være verdt å hjelpe meg å nå ut til flere? Del gjerne noe av det jeg skriver med andre. Velg gjerne et av innleggene mine og del det på facebook. Jeg hadde satt enormt stor pris på det. 

Tusen takk! 

 

#MOT #VisMot #Brydeg 

Tro, håp og kjærlighet og deres rolle i sykdom og sorg.

På en gravstein like utenfor Ålesund, står to fugler tett sammen vendt mot besøkende. Ungene mine sier det er en for farmor og en for farfar i himmelen, han de ikke har møtt. Det er ikke lett å vite hvordan en skal ordlegge seg i samtaler om sykdom og sorg. I alle fall ikke i samtaler med små barn. Likevel må en gi barn en sjanse til å forstå, om så på sin egen finurlige måte, hvordan følelser og opplevelser rundt sykdom kan gjøre livet vanskelig å leve. Hvordan sykdom og død kan få konsekvenser for livet og menneskene i det.

Tro, håp og kjærlighet er viktig i manges liv, og gjør seg sterkt gjeldende når noen du er glad i blir alvorlig syk. I troen på et liv etter døden, ligger også troen på en Gud som er allmektig. Den troen hadde pappa. Jeg hadde først og fremst troen på det norske helsevesen da pappa blei syk. Et topp moderne helsevesen som med tilgang på kompetanse og penger, kunne gjøre pappa frisk igjen. Samtidig hadde mange rundt oss troen på en gud som kunne helbrede, stoppe eller begrense alvorlig sykdom. Og med en slik kombinasjon var tro, håp og kjærlighet samlende for alle som var berørt av pappa sin sykdom. 



Det er snart elleve år siden min nydelige pappa døde, etter å ha vært alvorlig kreftsyk i under fire måneder. I et tidligere innlegg skreiv jeg om dette og et av de fantastiske menneskene vi møtte under hans opphold på Åse sykehus. I serien om forbilder ønsker jeg å framsnakke andre og vise til personer som har vært viktige for meg. Med denne opplevelsen som bagasje og bakteppe har jeg flere ganger ønsket å berømme helsepersonell på alle sykehus i Norge. De vet de gjør et viktig arbeid, men føler seg nok enda mer verdsatt om de også får beskjed om dette av pasienter og pårørende. Les gjerne innlegget som jeg skreiv her. Forbilder - Merete 


 


Når du, eller noen av dine nærmeste, rammes av alvorlig sykdom, stopper livet opp. Alt hva du har av daglige gjøremål, jobb, trening eller skolegang, settes på pause. Dagene blir tunge å takle, og mye av det som før var viktig for deg, mister mening og blir uviktig. Du lever fra dag til dag sammen med dine nærmeste, og er fullstendig prisgitt den tid og kompetanse som fagfolk rundt deg har. Heldigvis er vi privilegerte borgere i et av verdens rikeste land. Et land hvor sykehus med dyktig helsepersonell og frivillige organisasjoner med hjerte og raushet, daglig legger ned et fantastisk arbeid for å hjelpe personer i nød, sorg og sykdom. Takk til dere og deres viktige bidrag inn til velferdsnasjonen Norge. 


Likevel, selv med høy kompetanse og nært ubegrensede midler i kampen mot kreft og annen alvorlig sykdom, kan ikke alle mennesker reddes. Uavhengig av hvor sterk troen er, troen på livet, gudommelig kraft, helbredelse eller legene. Uavhengig av hvor sterkt håpet er, håpet om at du snart skal oppleve bedring og et videre liv med de du elsker. Uavhengig av hvor sterk kjærligheten er, kjærlighet til livet, Gud, dine kjære eller deg selv. Uavhengig av hvor sterk tro, sterkt håp og umåtelig stor kjærligheten vår til andre er, vil mennesker dø. Mennesker vil dø ifra oss.  



Men før det skjer er vi villige til å gjøre alt. Vi er villige til å prøve alt. Vi er villige til å gjøre nært hva som helst for oss selv eller andre, slik at lidelsen skal ta slutt. Da trenger vi medmennesker som bryr seg om oss, og som viser det gjennom handlinger. Mange viser denne omsorgen ved å be for deg eller dine kjære. Da pappa var syk var det mange som ba for han og vår familie. Det var trolig hundrevis som i bønn på ulike arenaer, ba om at pappa skulle bli frisk igjen. Medmennesker som med sin tro og sitt sterke ønske om å hjelpe, betingelsesløst ba for pappa. Og det at de gjorde dette, betingelsesløst, er noe jeg setter svært stor pris på. For hva er vi vel ikke villige til å gjøre for oss selv eller andre, når tro, håp og kjærlighet er umåtelig stor og sterk, og alvorlig sykdom truer vår egen eller andres eksistens? Da må tro, håp og kjærlighet gis, betingelsesløst og uten vederlag. For slik er vi gode forbilder for de som kommer etter oss. Slik gjør vi Norge til et bedre sted å leve. 

 


#MOT #Brydeg

Overraskende flukt fra fnisete frøkners førjulshandel?

Førjulshandel eller playstation og karameller? Make your pick! Et enkelt valg!

Følg meg på instagram: Blindoy83

Følg meg på Facebook: ShetlandsBlindheim


I dag gikk vi for burger til middag. Ikke slike deilige hjemmelagde med smakfull cheddarost, men likevel en middag for fem på byens Burgerking. Det var far og sønn som meldte fra om ønsket sted, og svigermor var selvsagt med. Noe som viste seg svært så beleilig etter måltidet. Løkringer med dip glei glatt ned akkompagnert av gurglevann med colasmak. Jeg gikk som vanlig for en dobbelburger, og kona gikk for en enkel, heldigvis. Ungene lekte et par minutter med plastlekene som fulgte med barnemenyene, før de tok av seg skoa og sprang inn i sjappas lekerom. Idyll, men kortvarig.

Det tok ikke lange tida før jeg kjente at kjøpesenteret ikke ville ha ham der mer. Og ikke uventet var de tredve minuttene det tok å fortære burger og brus, omtrent så lenge jeg maktet å motstå senterets press om å forlate området. Og brått gav jeg etter. Med alle positive handleopplevelser blokkert ute, inntok jeg en slags komisk offerrolle, og sa: Jeg må hjem! Selv om spisestedet lå i senterets kjeller, med nødutgang til gatenivå, og manglet utsikt til kjøpesenterets mange butikker, var det likevel så vanskelig å oppholde seg der at tiltak måtte iverksettes, strakstiltak. Heldigvis, og takk og lov for det, hadde svigermor kjørt egen bil. En bil som ble redningen. Med blanke øyne og bedende blikk tigget jeg til meg svigermors nøkkel, og fem minutter senere satt jeg i bilen på vei hjem. Og når jeg ser hva jentene kom hjem med, er jeg så inderlig glad for at jeg klarte å redde med meg Syver, guttungen på seks, hjem. For hjemme fikk vi spille playstation og spise karameller. Og jeg tør påstå at det var hakket kjekkere enn det jentene dreiv på med. De kjøpte nemlig julepynt, sugerør, glitterlim og sovemasker!

Lite aktivitet på bloggen, men jeg kommer sterkere tilbake!

Jeg har ikke prioritert å skrive innlegg de siste dagene. Det er krevende å skulle skrive ofte og godt. Da får jeg heller skrive sjeldnere og godt.

Det har ikke vært tid til så mye blogging i det siste. Håper på å komme sterkere tilbake og at dere liker det dere leser. Jeg forsøker å skrive litt variert, med ønske om at i alle fall noen av innleggene treffer dere litt i magen, eller hjertet. Og så håper jeg at noe av det jeg skriver også kan virke inn på humøret. 

Jeg arbeider fortsatt med å få til et nytt design på bloggen min, men i mellomtiden får den være som den er. Jeg har samlet noen av de innleggene som betyr mest for meg i kategorien Forbilder og inspirasjon. Gi meg gjerne tilbakemeldinger via messenger på facebooksiden min. Her er lenke til den. https://www.facebook.com/ShetlandsBlindheim/

Jeg deler en lenke med dere om en supersprek mann. Erling heiv seg på sykkelen etter tapt veddemål og syklet 520 km for å se Aafk mot Strømmen i forrige uke. Han viser at han både er sprek og en mann som holder ord:p En pappa å være stolt av, Synnøve​!

Tråkket til for Tangotrøyene

Saken fra Aafk.no er verdt å lese.

Godt jobba, Erling​!

Ha en strålende kveld videre, og ha ei super uke!

Mvh. Øyvind Blindheim

Katta i sekken! For en glede!

Årets andre julemesse er besøkt og den store vinneren i år, som alle andre år, er katta i sekken! Rullelodd selger som bare det!

I forrige uke besøkte vi julemessa i Borgund menighetshus, Borgundmessa. Kaker, kaffi og pølser var min favoritt, men for ungene er det rullelodd som gjelder! Stinn brakke og mange hyggelige mennesker.

I dag har vi vært innom julemessa på Valderøy bedehus. Rullelodda ble igjen ungenes favoritt, og vi reiser hjem med fulle poser. Godteri, julepynt, skrivesaker og badeleker blei ukas fangst.

Ettersom ungene var opptatt med rullelodda, kunne far kose seg med pølser, kaker, svelge og kaffi på galleriet. Helt nydelig!

Jeg husker godt da jeg var unge selv og vi fikk penger til å kjøpe lodd. Deilig spenning i hvert eneste lodd! Gode minner fra barndommen! 

Tenk å få avslutte arbeidsuka i gymsalen med gode kolleger!

Jeg har arbeidet på Kolvikbakken skole i 10 år. Hvert eneste år har jeg fått trene sammen med flere av kollegene mine der. Det er en deilig måte å avslutte uka på. Og så bygger det gode relasjoner!

Det er kjekt å arbeide på Kolvikbakken skole. Jeg er heldig som får arbeide med ungdom. Det er både spennende og utfordrende. Og så er jeg heldig som får gjøre dette arbeidet sammen med gode kolleger. Kolleger som får meg i godt humør.

Når arbeidsuka er over, krones den med Kollagymmen. Dette er en videreføring av Kollajoggen hvor vi stort sett var på joggetur sammen, men de siste årene har vi stort sett vært i gymsalen. Da passet det bedre med Kollagymmen. Etter at elevene har reist hjem møtes vi for å trene sammen og vi spiller stort sett innebandy. Med høy puls, og kølleføring, har vi det skikkelig gøy sammen. Vi blir bedre og bedre, og flere og flere. Vi er stort sett så mange at vi får bruke hele gymsalen. Jeg elsker å avslutte uka slik. Med høy temperatur, både i toppen og kroppen, latter og smil. En deilig måte å starte helga på!

Kjekt å høre at mange andre kollegium trener sammen. Det er en fin måte å bygge gode relasjoner på.

ShetlandsBlindheim og Anders Samliv part 5. Vi avslutter!

Ingen skal kunne si at vi ikke leverte. Hvor bra vi leverte er en helt annen ting. En tommel opp til alle som lager tv-program! Det er vanskelige saker!

Siste tips og råd i ShetlandsBlindheim og Anders Gamlem sin samlivsprat. Vi innser at vi er temmelig lang i praten begge to. Det som skulle bli en episode på fem minutter, ble fem episoder på fem minutter. Vi har derfor fått opp farten.

 I kveldens finale avslutter vi med å røpe neste tema. Det vanker også premie til den observante seer. Eller, det vil si, det vanker kanskje en premie til deg som ser hele episoden.


ShetlandsBlindheim og Anders Samliv part 5 og endelig slutt

Kona mi, Lydia. Er hun egentlig interessert i å piffe opp samlivet med rollespill?

Lydia, kona mi er en tusenkunstner. Hun har så mange gode egenskaper som jeg ønsker å vise dere. I dag er det skuespilleren i henne jeg viser.

Skuespilleren, Lydia Therese Blindheim! En gave til samlivet. 

Om dagen er grå og humøret trenger et løft, stiller Lydia opp, med eller uten utkledning. Hun henter fram språklæreren i seg og spruter ut vittigheter med en hvilken som helst dialekt, en dialekt hvor målmerkene overdrives så mye at setningene ikke gir mening. Med akrobatisk kroppsspråk og en mimikk verdig Teaterfabrikken, kunne hun utkonkurrert selveste John Cleese i sketsjen "Ministry og silly walks". Trykk på lenken for å se.

Noen av dere har allerede sett hva Lydia kan stille opp med på min instagramprofil. Jeg er likevel sikker på at det som ligger der, kan toppes. Vi får se hva som kan fanges på film. Titt gjerne innom profilen min her: Blindoy83

Her er et lite klipp som viser Lydia i aksjon. Lydia drømmer om å spille piano mens Edvard Hoem leser "Slåttekar i himmelen".

 

Det er deilig å le. Det er deilig å sprutflire. Det er nydelig å hente fram klovnen i hverandre. Takk for at du byr på deg selv, Lydia!

Flere innlegg kommer i kategorien, Kona mi!

Vis mot, Mot til å leve!

 

#Familie #Humor #Lydia 

Forbilder - Hessarampen

I serien med forbilder skriver jeg om personer som har betydd mye for meg. I dagens innlegg skriver jeg om Kollegiet på Hessa barneskole som var utrolig viktige for meg da pappa døde.

Forbilder - Hessarampen Trykk på lenken for å lese.

Dette innlegget viser lenke til historien og er laget for at innlegget skal kunne deles på facebook. Les gjerne de andre innleggene jeg har skrevet i serien om Forbilder.

 

Forbilder  - Merete: Et innlegg hvor jeg skriver om Merete som arbeidet på kreftavdelinga på Åse sykehus

Forbilder 2 - Ole Christian: Et innlegg om en god kollega som har betydd mye for meg.

 

Kona mi, Lydia. Nyforelska og fotogen? Vel...

Lydia og jeg kjente hverandre temmelig godt da vi gifta oss i januar 2010. Selv om frieriet ikke ble av det romantiske slaget, les om oteren, fikk hun drømmemannen sin. Og jeg fikk drømmedama! Vi har heldigvis foreviget mange av opplevelsene våre sammen. Og heldigvis fortsatte jeg å fotografere da Lydia fjaset seg til!

Dette bildet er hentet fra arkivet og viser hvilken heit dame Lydia en gang var. Bildet er fra 2010, og viser en av Lydia sine mange hårfrisyrer. På den tiden hadde hun betydelig kortere hår enn meg, noe som bildet under viser. 

Selv om jeg fotograferte hyppig, har jeg likevel temmelig få slike bilder av Lydia. Hun var og er rett og slett et utrolig umulig fotomotiv. Hun gjorde seg ofte så lite fotogen at jeg, for hennes egen skyld, rett og slett ofte valgte å la være å fotografere. Heldigvis overtalte hun meg til å ta bilder innimellom. Og resultatet er foreviget og trygt lagret i nettskyen. Og disse bildene har jeg nå valgt å dele med dere i en egen serie om Lydia, kona mi!

ShetlandsBlindheim og Anders Samliv part 4, Ikea!

I kveldens episode er vi faktisk innom Ikea. Ikea er nok for mange par, den ultimate samlivstesten. Anders Gamlem røper også en gammel studiehemmelighet som dere studenter kan lære av.

For at ikke samlivspraten skal drøye i det aller lengste, har vi fått opp farten litt. Samtidig beklager vi at forrige episode var noe kjedelig. Det er krevende å lage tv. Enda mer krevende å lage god tv. Selv for ShetlandsBlindheim er selvinnsikten større enn selvtilliten, heldigvis. Derfor vurderer jeg å ta et brevkurs i programledelse til våren. Dersom noen kunne være interessert i å sende meg brevene, kan dere kontakte meg på min facebookside.


ShetlandsBlindheim og Anders Samliv part 4

ShetlandsBlindheim on screen with Anders Gamlem - Part 3 av samlivspraten

Episode tre av ShetlandsBlindheims og ShetlandsGamlems tips og råd for et langt og godt samliv.

Vær forberedt. Like kleint. Like sjarmerende pinlig. Like velment som tidligere innlegg. Tips og råd for et langt og godt samliv. Passer like godt for unge uerfarne som for gamle travere. Finn fram puta, lås ytterdøra og ta på headsettet!


Vi svarer videre på spørsmålet om tips og råd for et langt og godt samliv.

ShetlandsBlindheim on screen with Anders Gamlem - Samlivspraten

De to første episodene av ShetandsBlindheim with Anders Gamlem ble offentliggjort for noen dager siden. I de episodene gir vi tips og råd til unge, middelaldrende og gamle par. Vi ønsket å gi tips og råd om et godt og langt samliv.

Har du ikke fått med deg de to første episodene, kan du se de i lenkene under. Det anbefales å se episodene i rekkefølge, ettersom klippeferdighetene til kameramannskapet vårt er noe fraværende.

ShetlandsBlindheim on screen with Anders Gamlem Part 1

ShetlandsBlindheim on screen with Anders Gamlem Part 2

NB: Episodene nytes helst alene med hodetelefoner for å unngå forstyrrende bakgrunnsstøy.

 

 

 

 

#ShetlandsBlindheim #Humor #AndersGamlem #ShetlandsGamlem #Nrkunderholdning #Samliv 

ShetlandsBlindheim on screen with Anders Gamlem Part 2

Et dønn ærlig forsøk på et dønn seriøst, men tullete, tv-program. Første gang som programleder, første gang med gjest og første gang for et levende publikum. Svigermor var nemlig hjemme.

Dette programmet er spilt inn uten manus. Det ble derfor litt langt og Svigermor hadde besøk betydelig lengre enn det hun var forberedt på. Programmet sendes derfor ikke i sin helhet, men deles opp i spiselige porsjoner. Finn fram puta! Seriøst, finn noe å gjemme deg bak! Sees ikke alene.

I kveldens episode er vi igang med å gi kvinner og menn tips og råd om et godt og langt samliv. Jeg ønsker å gjøre dere oppmerksom på at windows moviemaker, som er et gratis redigeringsprogram, rotet litt med lyden.

Dersom du ikke fikk med deg introduksjon av Anders Gamlem, kan du trykke på lenken under. Om du allerede har glemt programmets litt kleine forglemmelse der programleder og gjest plasserte seg på feil sitteplass, kan du helst fortsette å ha glemt det, og se kveldens episode uten å se første episode en gnagende gang til.

ShetlandsBlindheim on screen with Anders Gamlem Part 1



ShetlandsBlindheim og Anders Gamlem svarer Skjongfrue på samlivsfronten

Høstfest på Halloween, helt topp!

Spennende dag for store og små i dag. Halloween, en sosial happening også for de yngste barneskoleelevene.

Ungene mine har gledet seg til halloween. De har gledet seg til fest og godteri og har allerede godteribøttene klare. På Valderøya hvor vi bor, arrangeres det høstfest på barneskolen med kjekke aktiviteter. Arrangementet er gratis og sponset av skolens foreldreutvalg. Alle 1.- 4.klassinger er invitert og festen holdes i skolens gymsal. På festen blir det dans, leker, konkurranser, ansiktsmaling og godteri. Det ar valgfritt å kle seg ut.

Slike arrangementer holdes på mange av landets barneskoler. Jeg er superhappy for tilbudet og gjorde mine første erfaringer med det i fjor da Syver deltok for første gang. Ungene hadde det helt topp og som pappa fikk jeg se jeg et arrangement som passet alle. Det som for noen er en skummel dag, blei gjort til en dag med fokus på lek og moro. Det likte jeg godt. 

De siste par årene kan jeg ikke huske at vi har fått besøk på døra på Halloween. Og forrige gang vi fikk besøk, var det en gjeng unger som blei skysset rundt i nabolaget i bil. Selv om det kunne vært kjekt å gå rundt sammen med ungene fra dør til dør etter godteri, og kanskje fått gjort noen pek også, er jeg mer happy med at ungene reiser på fest sammen.

Takk til FAU ved Valderøy barneskole. Takk for et positivt og inkluderende tilbud til ungene våre.

Syver i oppblåsbart kostyme.

Senere i kveld kommer andre del av ShetlandsBlindheim on screen, with Anders Gamlem. I programserien på X antall programmer svarer jeg på spørsmål sendt inn fra lesere i bloggen min. I første del ble programmets første oppgave presentert. Vi ble utfordret på å gi gode råd og tips for et langt samliv. Første del kan du se i lenken under. 

ShetlandsBlindheim on screen, with Anders Gamlem part 1

Dersom du ikke orker tøys og tull, kan du gjerne se innleggene mine om Forbilder. Det er mine mest leste innlegg og jeg ønsker å presentere noen av mine forbilder i serien. Det er personer som har betydd mye for meg og andre. Se lenkene under. Jeg setter stor pris på at de leses.

Forbilder 1: Støtt kampen mot kreft!

Forbilder 2: Å arbeide med mennesker er lagarbeid!

 

ShetlandsBlindheim on screen with Anders Gamlem

Et dønn ærlig forsøk på en dønn seriøs, men tullete, tv-program. Første gang som programleder, første gang med gjest og første gang for et levende publikum. Svigermor var nemlig hjemme.

I dag har vi spilt inn først episode av ShetlandsBlindheim with guests. Kveldens gjest er Anders Gamlem. Vi har gjort et ærlig forsøk på å svare på et av de mange spørsmålene som dere seere har sendt inn. I kveld forsøker vi å gi folk råd og tips for et langt og godt samliv. 

Dette programmet er spilt inn uten manus. Det ble derfor litt langt og Svigermor hadde besøk betydelig lengre enn det hun var forberedt på. Programmet sendes derfor ikke i sin helhet, men deles opp i spiselige porsjoner. Finn fram puta! Seriøst, finn noe å gjemme deg bak! Sees ikke alene.



Første del av svaret til Skjongfrue. Råd om et langt og godt samliv.

 

Har jeg skremt min første gjest fra å være med i kveldens episode?

Gjesten jeg skal ha i kveldens episode av Shetlandsblindheim on screen, er klar, men bør jeg ha en reservegjest?

I kveld spiller jeg inn min første episode hvor jeg er programleder med gjest. Det er spennende og jeg håper vi kan gi dere et interessant og spennende show.

Gjesten min aner ikke hvor studioet mitt er og for å forsikre meg om at han kommer i kveld  sendte jeg en melding med instrukser. Nå er jeg redd jeg blir sittende uten gjest i studio. Jeg er redd jeg kan ha skremt gjesten min såpass at han ikke kommer. Følgende melding ble nemlig sendt for en halvtime siden...

18:00 hos meg så får vi sjekket utstyret vårt før vi drar til Svigermor...

Alenetid med kona. Ungene på overnatting! Fritt fram?

Ungene er på overnatting hos svigermor og vi lurte på hva vi skulle finne på.

I dag hentet svigermor ungene på skolen. De skulle nemlig ha juleverksted. Juleverksted nå når jula nærmer seg... Ungene elsket det, selv om jeg mener de er LITT tidlig ute. Lydia og jeg spiste middag sammen med de før vi fikk klar beskjed om å komme oss hjem. De skulle selvsagt være alene hos mormor. Og jeg skulle være alene med Lydia. 

Egentlig var min umiddelbare plan ganske kjedelig og lite romantisk. Jeg så for meg Playstation og frossenpizza på gutterommet, mens Lydia var på trening. Playstation ble det, men Lydia reiste ikke på trening. Hun blei hjemme. Det var da jeg fikk ideen. Ideen om en tur under stjernehimmelen. En tur hvor vi kunne holde hender, trene OG prate sammen. Jeg kan telle på én finger hvor mange slike turer vi har hatt det siste året. 

Med ull, boblejakker og refleks spaserte vi under stjerneklar himmel og pratet sammen. Lenge. Det var virkelig kjekt! Det var noe vi bør gjøre oftere. Hender holdt vi ikke, ettersom jeg hadde kledd meg med enorme votter. Så stive og store at et hvert forsøk på å holde hender blei avbrutt. 

Da vi kom hjem fikk jeg velge kveldsmat mot at Lydia fikk velge tv-program. Jeg slengte sammen ei pannekakerøre, mens hun satte på favorittprogrammet ditt. Kirurgiske katastrofer. Kirurgiske katastrofer. Say no more! Det nekter jeg faktisk! Jeg setter ned foten, nå blir det heller Bloggerne.

Legger ved et lite bilde av studioet til ShetlandsBlindheim on screen. Svigermor er grei.